Universell utforming og den vanskelige avgrensingen av «alle»

Sammendrag

Universell utforming er et prinsipp hvor målsetningen er at «utforming av produkter og omgivelser [skal skje] på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming.» (Aslaksen mfl, 1997, den første norske definisjonen) I løpet av de siste 15 årene har dette prinsippet blitt fremmet i Norge som et utvetydig fremskritt. Det kan imidlertid være farlig å tro at en ren teknisk løsning kan bygge bro over politiske kontroverser (Imrie 2012), og i denne artikkelen vil vi vise hvordan viktige ideologiske premisser er skjult under paraplyen om universalitet. Vårt empiriske felt er norsk boligpolitikk fra etterkrigstiden og fram til i dag. Innenfor dette feltet ser vi at det har vært argumentert for ulike versjoner av «universell utforming» de siste 40 årene, selv om navnet «universell utforming» er av nyere dato. Vi vil vise hvordan prinsippet har endret seg fra å ha et sosialdemokratisk innhold – før det ble omdøpt til «universell utforming» – for å bli inkorporert i et nyliberalt boligpolitisk paradigme de siste 15 årene. De sosialdemokratiske forgjengerne til «universell utforming» ble til dels formulert som videreutviklinger av en boligpolitikk for sosial rettferdighet og økonomisk likhet. Med innføringen av begrepet «universell utforming» har denne brede sosiale rammen forsvunnet, men under dekke av universalitet og entydig framskrittsoptimisme har denne politiske endringen blitt underkommunisert.[i]

[i] Prosjektet er finansiert av Husbanken. Prosjektmedarbeiderne har bestått av NIBR-forskerne Erik Henningsen, Siri Nørve og Lars Risan. Underveis har disse forskerne intervjuet og snakket med en rekke personer innenfor feltene funksjonshemming- og boligpolitikk. Vi takker også Jon Guttu, Olav Rand Bringa, Tore Lange for mange konstruktive innspill.