Samarbeid mellom masterstudenter i yrkespedagogikk og deres kolleger på egen arbeidsplass

Sammendrag

Innledning: Det legges i økende grad vekt på samarbeid mellom skole og arbeidsliv i profesjonsutdanningene. Yrkesfaglærerstudenter blir oppfordret til å samarbeide med praksisfeltet under sine studier og lærerstedene forsøker å organisere undervisningen slik at dette blir mulig.  Tanken om skolen som en lærende organisasjon gjennom økt kollegialt samarbeid og vilje for endring og utvikling er interessant. Men erfaringene fra tidligere studier viser at dette ikke er enkelt å oppnå, og vi vet lite om studentenes eget engasjement for å samarbeide. Studien er teoretisk forankret i kognitiv- og sosialkonstruktivistiske læringsteorier, hvor det fokuseres på deltakernes individuelle opplevelser av læringsprosessen og med særlig vekt på samspillet mellom aktørene i praksisfellesskapet. De fleste masterstudentene i studien er deltidsstudenter som til daglig arbeider som yrkesfaglærere i den videregående skolen. Hensikten med studien har vært å utvikle ny kunnskap om samarbeid mellom studentene, arbeidslivet og høgskolen, som et ledd i videre utvikling av masterstudiet i yrkespedagogikk, og å styrke profesjonslæringen.

Problemstilling: I hvilken grad er det sammenheng mellom studentenes initiativ til samarbeid og studentenes erfarte samarbeid med kolleger og arbeidsgiver? Har masteroppgaven ført til kompetanseutvikling på egen arbeidsplass eller kun for studentens egen utvikling? 

Metode: Studien er basert på en kvantitativ spørreundersøkelse gjennomført ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for yrkesfaglærerutdanningen, og utvalget består av 84 informanter som var deltidsstudenter ved masterstudiet i yrkespedagogikk i studieårene 2009 – 2012. Svarprosenten var 55%. Data som ble innhentet ble analysert med bruk av regresjonsanalyse og reliabilitetsanalyse. Hensikten med spørreundersøkelsen var å kartlegge i hvilken grad studentene generelt sett tok eget initiativ til å samarbeide med kolleger, og om det kan sies å være en sammenheng mellom grad av initiativ og erfart samarbeid. Dataene som fremkommer gjennom spørsmålene, er basert på studentenes egne refleksjoner og opplevelser av samarbeidsprosessen med kolleger og arbeidsgivere. 

Resultatene viser en statistisk sammenheng mellom studentenes eget initiativ og opplevelsen av samarbeid med kollega eller arbeidsgiver, det vil si at en kollega eller leder har deltatt i forskningsarbeidet eksempelvis med innhenting av data, stilt sin undervisning til disposisjon for forskningen eller deltatt i analyse av resultater, refleksjon og diskusjon. Testene viser at dette kun skjer i en svært liten grad. Det er andre faktorer som spiller inn og disse er ikke tatt inn som variabler i undersøkelsen. Selv om masterstudentene tar initiativ til å samarbeide med ledelse og kolleger, erfarer de i liten grad samarbeid med disse på egen arbeidsplass. Videre viser resultatene at kunnskap som oppnås hos den enkelte masterstudent, formidles sjelden til andre ansatte ved arbeidsplassen eller praksisfellesskapet.

Konklusjon:

Studien kan konkludere med at det er en sammenheng mellom studentenes initiativ til samarbeid og studentenes erfarte samarbeid med kolleger og arbeidsgiver.  Det kan likevel ikke tas for gitt at kolleger og arbeidsgivere skal bli interessert selv om studentene tar initiativ til å samarbeide. Funnene aktualiserer videre forskning på andre aktuelle samarbeidsformer, hvor masterstudentene i yrkespedagogikk finner samarbeidspartnere eksternt og ikke internt på egen arbeidsplass.