”Å skape forbindelser”. Atelierets plass og atelieristens kompetanse i barnehagene i Reggio Emilia

Abstract

Forming har gitt viktige bidrag til det helhetlige kunnskapssyn som lenge har vært dominerende i norsk barnehagepedagogikk, men fagfeltet er nå lavere prioritert i forhold til aktiviteter som er ment å fremme ferdigheter innenfor språk og matematikk. Debatten om kvalitet i norsk barnehage proble-matiserer krav om testing av små barns ferdigheter innenfor avgrensede kunnskapsområder. Med et formingsfaglig fokus er det av interesse å se nærmere på barnehagene i Reggio Emilia, Italia, der barns praktisk skapende virksomhet gis høy prioritet med et atelier i hver barnehage. Den anerkjente kvaliteten i disse barnehagene (Wingert & Kantrowitz, 1991; Gardner, 2001; Gardner, 2006) begrun-ner en nærmere undersøkelse av atelierets betydning i denne pedagogiske praksisen.

Målsettingen med artikkelen er å belyse atelierets funksjon i barnehagene i Reggio Emilia, hvilken rolle estetisk skapende virksomhet oppfattes å ha i barns læring, og å undersøke den kompetansen som kreves av atelieristen med ansvar for arbeidet i atelieret. Artikkelens empiriske materiale er hentet inn gjennom et intervju med atelierist Vea Vecchi i april 2010.

Med en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming drøftes metodiske spørsmål omkring kvalitativt intervju og behandling av kvalitative data ved hjelp av oversetter. Metodiske valg i forbindelse med intervjuet som er gjennomført diskuteres. Resultater av intervjuet presenteres og analyseres, og atelierets egenart og atelieristens kompetanse diskuteres. Begrepet atelierismen etableres. Katego-riene som er resultat av analysen synes brukbare som utgangspunkt for undersøkelser av atelierismen i ulike kontekster.

Søkeord: Atelier, atelierist/atelierista, atelierismen, estetiske læreprosesser, kvalitativt intervju, Reggio Emilia.