Reforhandling av kunnskapsgrunnlag. Forskning og fagutvikling med utspring i designdidaktikk

Abstract

I 1960 erstattet Forming de tre fagene Tegning, Håndarbeid og Sløyd i norsk grunnskole. På dette tidspunktet hadde ikke miljøet rundt skolefagene mulighet for egen forskning. Forskning var forbeholdt universitetsmiljøene, og ikke lærerutdanningsinstitusjonene. En konsekvens av dette var at lærerne ikke hadde et eget forskningsbasert grunnlag for å fremme sine argument for utvikling av det nye skolefaget. Selv om Forming skulle videreføre både Tegning, Håndarbeid og Sløyd var det pedagogiske og psykologiske ideer om barnet som hadde sterkest gjennomslagskraft når fagets innhold skulle defineres. Disse ideene hadde sitt utspring i internasjonale ideer om kunst, barn og pedagogikk. I 1997 skiftet Forming navn til Kunst og håndverk. Endringen karakteriseres her som et ideskifte der de formingsfaglige ideene om barnets utvikling ble erstattet med større vekt på faglig kunnskap. Denne artikkelen ser på endringene i lys av at lærere i 1995 fikk mulighet for opptak ved doktor–grads–programmet ved Arkitektur og designhøgskolen i Oslo (AHO) samt fremveksten av forskningsgrenen ‘designdidaktikk’. Med distinksjonen ‘knowing that’ og ‘knowing how’ som utgangspunkt skiller artikkelen mellom fagutvikling fra et innside- kontra et utsideperspektiv. Konseptet ‘knowledge building’ med vekt på ‘community knowledge’ og ‘knowledge building discourse’ danner en ramme omkring temaet. Artikkelen finner organisert opplæring, på både hovedfag/master samt doktorgradsnivå, som helt avgjørende for kunnskapsbygging fra et innsideperspektiv. Artikkelen fremhever også forskningskontekstens betydning for både forskningsfokus og fagutvikling i skolen og viser spesielt til doktorgradsprogrammet ved AHO. Artikkelen peker også på utfordringer ved akademisering av fag, en utvikling som fordrer videre diskusjon om fagets teori og praksis.